Lunsjforedrag - Kari Martinsen - 05.02.2009 kl 1200

Samtale krever tid. Klokka er ikke tid, klokka er kun et måleinstrument, tiden kommer hele tiden. Tilstedeværelse kan skje selv innenfor korte tidsrammer.  Vi trenger å være «langsom i de korte møter». Å samtale handler om å slå en bro over til en annen. Martinsen henviste til et dikt av Rolf Jacobsen fra diktsamlingen «Nattåpent».

Filosofen Hans Skjærvheim sier noe om samtalen, som «treleddet», de to som samtaler, og det de samtaler om. Det handler om å bli klokere om noe sammen. Ingen «vinner» en samtale, da er det bare en argumentasjon som foregår. Det er krevende å være deltager i en samtale. Jeg må være åpen for noe utenfor meg selv. Jeg må ikke bare høre, jeg må høre etter, lytte til den andre.

Skjærvheim og Arne Næss diskuterte på universitetet, og var uenige om endel ting. Skjærvheim mente at filosofien hører til i det levende livet.

Samtalen skal ikke «brukes» til noe. I samtalen blir man venn med en annens tanker, og dette er en stor gave å få.

Filosofen og teologen Knut Løgstrup sier et samtalen ikke er en tosidig monolog. Samtale er å lytte og gå sammen med en annen person, noe også Kierkegaard sier. Samtale krever oppmerksomhet. Vi våger å komme fram med noe. Blir vi ikke møtt og forstått oppleves det sårende og krenkende. Samtidig må vi i en samtale tåle å ha urett, tåle å bli korrigert.

Undring kan sette igang en samtale. Løgstrup sier at undringen vokser og modnes fram. Det er forskjell på forbauselse og undring. Forbauselse er noe plutselig og går raskt forbi, mens undringer har varighet i seg

Travelhet kan hindre samtale og undring. Travelhet er «å stå stille» til tross for aktivitet. Travelhet er å være fastlåst, gått i stå, man er ikke tilstede. Travelhet som stillstand lukker av for eksistensen. Jeg er ikke rettet mot det som kommer til meg. Det er en travelhet i vår kropp som fører til stillstand. Travelheten setter dermed samtalen ut av spill.

Tiden kan verne om samtalen, å gi rom og tid for samtalen kan verne om innholdet i samtalen. Forkynneren taler om alt som «har sin tid» og det er klokt sagt. Tiden vi er i sammen om noe, verner samtalen.

Feilberg snakket om «mellom-øyeblikket» som verdifullt. Det kan være den pausen du har midt i en oppgave du gjør, for eksempel leser. Så ser du ut av vinduet og gjør egentlig ikke noe annet, øynene hviler bare på noe utenfor vinduet. Noe nytt kan komme til deg i dette mellom-øyeblikket, og du fortsetter din lesning og ser noe nytt.
----------------------------------------------------------

Ut fra disse momentene samtalte vi om egne opplevelser og erfaringer.